Vi synes det er fint å snakke med en prest når påsken nærmer seg. Hvilken betydning har påsken for oss i denne urolige verden som gir grunn til bekymring og frykt for mange. Hvordan tenker en prest om å ha en Gudstro midt i det hele?

Per Willy Wilhelmsen, Pelle blant venner, stiller sporty opp og tar oss i mot i en opplyst og lun Vestby kirke. Vi blir møtt med et bredt smil og et åpent blikk, og føler fort at han er lett å snakke med. Sognepresten er fra Råde hvor han også har tjenestegjort i mange år. Han har kone og to døtre og har vært prest i Vestby siden 2021, først som vikar, senere og fortsatt som koordinerende sogneprest.

Veien til troen

Vi lurer på hvordan han fant veien til presteyrket.

– Det skjedde underveis. Foreldrene mine var ikke kristne. Som guttunge sparket jeg fotball – vi smågutta spilte elleverfotball på stor bane med store mål og løp og løp, ler han. – Det var en fin tid. Flere av vennene jeg fikk der var kristne. I forbindelse med konfirmasjonen, kom jeg sammen med dem inn i den kristne ungdomsklubben, og ble etter hvert spurt om å gjøre små oppgaver som å lese tekster under andakter og slikt.

– Ja, det kan jeg jo, svarte jeg. -Jeg likte denne formidlingen til andre, og det har fulgt meg siden. Formidling av den kristne tro med håp og mening og at vi har en Gud som favner om oss i alle situasjoner er det viktigste for meg i presterollen.

Per Willy er helt tydelig en positiv person; han forteller at han har svart ja i flere anledninger. Da han nærmet seg tiden hvor han skulle gjøre unna militærtjenesten, spurte den lokale soknepresten om han kunne tenke seg å gå i en forgjengers fotspor og dele tiden mellom tjenestegjøring på Rygge flystasjon og som miljøarbeider i ungdomsarbeidet i Råde det påfølgende året. Dette kunne den unge mannen tenke seg, og sognepresten fikk til den delte ordningen som viste seg å være en god løsning for Wilhelmsen.

Opprinnelig var planen å studere og bli ingeniør etter tiden i Forsvaret, realist som han var. Så skjedde det noe i løpet av dette året. Han likte å arbeide med menneskene og med formidling av det kristne budskapet til unge mennesker. - Jeg opplevde selv aldri en stor, markant omvendelse av noe slag, men jeg forstod at troen var blitt en viktig del av meg. Det ble dermed helt naturlig å velge denne veien. - Da han begynte å studere, var det teologi på Menighetsfakultetet, og han var ferdig utdannet i 1992.

- Å arbeide som prest gjør at en stadig går med mange tanker i hodet. En må stille forberedt til enhver anledning og virkelig være til stede for menneskene en møter, enten det er i glede eller sorg. Det nytter ikke bare å lese noe fra en papirlapp, understreker han. - Det kan være krevende, men oppleves mest som veldig fint. Hver søndag og hver gudstjeneste er et helt spesielt øyeblikk.

Hvordan ting kan “legge seg til rette” underveis, kjenner han er naturlig. Han tror ikke at Vår Herre nødvendigvis har en plan og styrelse med oss, men at han er til stede når hendelsene og mulighetene kommer.

- I den verden vi lever i som møter oss med så mye som er krevende, er det et naturlig spørsmål at vi mennesker spør hvor Gud er som lar alt skje. Vi får ingen gode svar på det i denne verden, men jeg tror at han favner om oss og hjelper oss underveis og videre. Gud har selv kjent på død og mørke.

Livets veier

Tilfeldigheter eller ikke; Den nyutdannede presten fikk sin første jobb i Holmestrand. Tanten til henne som skulle bli hans kone, bodde i England, og fikk tilsendt menighetsbladet fra Holmestrand hvor en artikkel var viet den nyansatte presten. Noen år senere fikk Per Willy og hans Anne Marie fra Holmestrand vite at tante Randi hadde uttalt under lesingen at “dette hadde da virkelig vært en fin mann for Anne Marie”. De unge møttes uten noen påvirkninger av tanten eller andre, ble gift og er det den dag i dag.

Ferden deres gikk til Stjørdal hvor de ble i 8 ½ år. Mens de bodde der, fikk de to døtre, og de trivdes veldig godt.

- Livet med småbarn er en gylden tid, sier han, mens ansiktet lyser opp, og han legger til at de kunne ha blitt boende der oppe hadde det ikke vært for at besteforeldrene bodde her sørpå.

På et eller annet vis skjedde noe han aldri hadde trodd skulle skje. Da han skulle søke ny prestestilling, søkte han forskjellige steder hvor han ikke fikk tilslag. Så søkte den unge presten i Råde, og den jobben fikk han!

- Det var spesielt og godt å få lov til å jobbe på hjemstedet. Mange tråder knytter en til plassen man er fra. Moren min vokste opp på en gård i området, og man kjenner på mange forbindelseslinjer.

Etter 17 år valgte han likevel å ta imot tilbudet fra prosten om et vikariat i Vestby og søkte senere fast jobb.

- Det kan være godt å skifte miljø og få nye impulser. Jeg trives veldig bra, ikke minst i staben ved kirkekontoret som består av veldig forskjellige typer mennesker som får til mye fint sammen. Jeg liker å skynde meg langsomt. Dvs ikke stresse med ting, men la de få lov til å skje, litt etter litt. Så også det å bli kjent som ny prest i en så stor bygd som Vestby med flere grender. Det tar lengre tid å bli kjent når man ikke bor i bygda, men gir også rom for pauser på fritiden. Og man blir kjent, litt etter litt.

Pilgrimsvandringer

- Koronaperioden var spesiell for oss alle, så også i kirken. Det verste, opplevde jeg, var at man ikke kunne samles på normal måte, enten det var i dåp eller begravelse. Begravelsene var verst og nok tungt for mange at bare en liten krets kunne delta.

Perioden med korona ble spesiell på flere måter. For Anne Marie og Per Willy betydde det en stor omveltning i måten å feriere på. Den opprinnelige ferien gikk i vasken.

- I stedet begynte vi å gå sånn som så mange gjorde på den tiden. Pilegrimsleden går rett forbi huset vårt, og det var denne vi slo inn på. Han forteller hvordan de gjennom en 3 årsperiode tok for seg bit for bit av leden til Trondheim, oppdelt i 7 etapper, spredt over ferier og helger. Oslo-Gran via Hadeland hvor farssiden hans stammer fra, Gran-Gjøvik, Gjøvik-Vinstra, Vinstra-Dovre, Dovre Berkåk og til slutt Berkåk-Trondheim.

- Vi oppdaget gleden ved å gå på en helt ny måte. Der man går helt nede på bakken, midt i naturen, bare med vissheten om at man skal gå fra et punkt til et annet, gir en helt spesiell opplevelse. Ikke minst alle de små menneskemøtene underveis eller der man overnatter, sier han. - Det blir flere pilegrimsvandringer på ekteparet. Spesielt i England hvor kona har familie.

Så er det snart påske. Påsken for Råde-mannen er ensbetydende med vår og en ny start, på livet som tvinger seg fram. Per Willy Wilhelmsen sier at han synes livet ikke er ulikt påskebudskap med forventninger på palmesøndag, fellesskap på skjærtorsdag, død og mørke langfredag og oppstandelsen og seieren påskemorgen.

Vi takker for oss og ønsker god påske!